Brev til mitt barn

I dag kom jeg over et dikt som jeg første gang leste i Aftenposten i 1996. Diktet gjorde spesielt inntrykk på meg og jeg har aldri glemt det, kanskje fordi jeg dengang hadde små barn og kunne relatere meg til forfatterens smerte. Ilse Webers dikt vil for alltid være et vitne om betingelsesløs kjærlighet til våre barn.

Brev til mitt barn
For tre år siden, kjære sønn, gikk ferden fra oss i Prag alene ut i verden.
Fremdeles kan jeg se deg der du står
i toget med ditt vakre brune hår,
strakk du ditt hode ut mot meg
du tagg og ba: la meg få bli hos deg du ba fortvilt: få bli hos deg.
Å ta farvel med oss syntes du var hardt
du var knapt åtte og var sped og sart
og da vi gikk hjem uten deg så triste, da følte jeg at hjertet ville briste.
Jeg har grått ofte og for deg især,
men tross det er jeg glad du ikke er her men tross det er jeg glad du ei er her.

En fremmed kvinne tok deg som sin sønn, en plass i himmelen blir nok hennes lønn.
Du må elske henne høyt og være snill, jeg er så glad for at hun er til.
For oss er livet vondt og fylt av angst, de tok alt det vi hadde som sin fangst.
Vårt hus, vårt hjem, alt det som har verdi
er borte, ingenting har de latt bli,
selv toget du fikk fra far og mor
og gyngehesten til din lillebror og gyngehesten til lillebror.
Våre navn de måtte vi forlate, rundt halsen går vi nå med nummerplate.
Jeg kunne klart å leve slik i flokk, hvis far og jeg fikk bo i samme blokk.
Din bror får heller ikke være her.
Nå er jeg uten alle jeg har kjær nå er jeg uten de jeg har kjær.

Du er så liten og forstår det ei, her er kvinner presset sammen i en sal for seg.
Der ligger vi og lytter til hverandres sorg mens ensomhet og smerte fyller denne borg.
Gjør du lekser, har du vokst deg lang?
Er du mon blitt for stor for vuggesang?
Det forekommer meg om natten titt at du igjen lå her ved brystet mitt.
Tenk den dagen jeg igjen ser deg, da kan du ikke lengre helt forstå meg.
Du vil forlengst ha glemt din tysk i Sverige, og jeg, jeg kan jo ikke svensk dessverre.
Vil ikke det bli komisk? Tenk hvis det var nå da hadde jeg en sønn så stor som så . . .

Leker du med tinnsoldater i det fjerne?
Her bor jeg i en virkelig kaserne.
Med triste rom og mur med gamle skader.
Her finnes hverken sol eller trær med blader.
Jeg arbeider nå som sykesøster for lidende barn som jeg hjelper og trøster.
Om natten sitter jeg og holder vakt, i mørket lyser kun en lampe svakt.
Og mens jeg passer på, så føler jeg at hvert av barna de har litt av deg.
Jeg savner deg, men tross det er jeg glad
for at jeg i min smerte lot deg dra for at jeg i min smerte lot deg dra.

Jeg ville lide tusenvis av kvaler hvis det for barnelykken din betaler.
Nå er det sent og jeg må få en blund.
Jeg vil så gjerne se deg et sekund!
Men jeg kan bare skrive fylt av lengsel et brev til deg, min sønn, her fra mitt fengsel.

Norsk gjendiktning: Ellen Foyn Bruun

 

Fellesverdier i samfunnet

LIMs lansering av rapport om fellesverdier. Kan lastes ned i sin helhet fra www.limnett.no.

 

Gjesteinnleder i januarutgaven av =OSLO med Islam som tema.

Tilpasning er fremtiden

Med min oppvekst i et sosialliberalt land, har jeg med glede omfavnet min stilling som likestilt kvinne.

Da jeg var liten pike, var det å være muslim i Norge nesten ensbetydende med å være pakistansk. De fleste muslimene kom fra det område i Gujrat som meg, og veldig mange var slektninger av meg. I dag er det et mye større mangfold blant norske muslimer. Du finner muslimer med bakgrunn blant annet fra Iran, Irak, Somalia, Afghanistan, Bosnia og Kosovo. Det som slår meg er hvor ulike alle folkeslagene er, tross samme religion. Nordmenn visste lite om kulturen og religionen til pakistanerne som kom på 70-tallet. Under lek i barnehagen, på skolen og i nabolaget vokste det raskt frem nye vennskap, og samtalene begynte med at vi snakket pakistansk til våre nye venner, som svarte oss på norsk. Vi kunne ikke annet enn å bli gode i norsk, for læremesterne var mange, og de var innfødte.

Med oss hadde vi en rik pakistansk kultur – med tradisjon for muntlig overlevering av kulturell arv, historie og religion fra foreldre til barn. Sannsynligvis fordi mange ikke kunne skrive og lese. Min barndomsbønn, tro og tradisjoner er også overført til meg gjennom utallige historier og fortellinger. Tilfeldighetene ville det slik at et Jehovas vitne banket på vår dør en dag sent på 70-tallet. En samtale ble til flere. Den kristne ble ønsket velkommen inn i vårt hjem, han med sin bibel mens min far satt med sin Koran på urdu. Slik fikk to menn av to verdener diskutert sine religioner, og min far fikk en innsikt i den kristne kulturarv. Hos kristne fant far mange felles verdier og normer, og et måtehold han kunne forstå seg på. Vi barna ble oppdratt til å respektere jøder og kristne, en respekt som vokste frem i møte mellom oss og menneskene rundt oss.

Vi jentene brukte lang tid på forberedelsene til Eid, som første gang feires på slutten av fastemåneden – Ramadan, og andre gang circa 70 dager etter Ramadan. Mor lærte oss å sy pakistanske klær, og i butikkene på Grønland fant vi de lekreste stoffene i alle regnbuens farger til våre shalwar kameezer (bukse og skjorte). Vi kjøpte glitrende girlandere som vi håndsydde i kantene på våre dubhattaer (tynne store sjal), og paljetter ble brodert på stoffene i livlige design. Som regel var det fire-fem familier som samlet seg og feiret i sammen. Mennene og guttene dro til moskeen for namaz (bønn), mens damene var hjemme med oss jenter og forberedte maten til kvelden. Da det var tid for gaver, kom min far rundt med en femtilapp til hvert av barna. Almissene var gitt på forhånd. Klærne, maten og gavene minnet oss barna på at vi var litt annerledes, vi hadde en annen religion. Mine foreldre lærte meg at det forventes av muslimer at vi tilpasser oss omgivelsene. Vi mistet likevel ikke følelsen av å være pakistanske, for hjemme hos foreldrene mine ble det alltid snakket pakistansk, alltid laget pakistansk mat, og vi gikk ofte i pakistanske klær. Å være muslim forble en av mange viktige fasetter i vår identitet.

Når jeg i dag ser nye landsmenn som ikke klarer å se noe positivt i den norske kulturen, blir jeg lei meg på vegne at mine norske venner, mitt nye hjemland. På 70- 80-tallet klarte vi pakistanere å leve i Norge med vår religion uten store problemer. Da levde vi ut vår kultur og religion i hjemmet og i samlinger med felles pakistanske bekjente. I dag kan jeg oppleve at det å være liberal muslimsk kvinne kritiseres i møte med unge muslimer. Med nye generasjoner er det kommet en muslimsk konservativ renessanse. Det snakkes mye om konfliktene i møte mellom islam og Vesten, lite om felles utspring. Det snakkes mye i hatefulle vendinger, lite i nysgjerrighetens navn. I et samfunnsperspektiv er det paradoksalt at muslimene som kom på 70-tallet, med sin begrensede skolegang, hadde mer dannelse i møte med en ny kultur og religion enn enkelte unge muslimer har i dag. 

I historiens løp har vi muslimer flettet islam med lokale tradisjoner. Når noen av oss nå har slått rot i et nytt hjemland, er det på tide å finne nye måter å tilpasse vår religion og vår livsstil med det moderne norske samfunnet vi lever i. Mange har allerede funnet denne balansen, mens andre strever. Fremtidens vinnere er ikke de som ser bakover, men de som har evne til å se fremover og omstille seg.

 

Diskusjonsmøte om islam i en moderne verden

Nettverket LIM inviterer til diskusjonsmøte om islam i en moderne verden med imam Daayiee Abdullah fra nettverket ”Muslims for Progressive Values” i USA.

ARRANGØR: LIM (Likestilling, Integrering og Mangfold).

ORDSTYRER: DAG HERBJØRNSRUD (Redaktør i magasinet Ny Tid).

Nettverket LIM ønsker å fremme toleranse og liberale verdier. Gjennom å fremme likestilling, integrering og mangfold, ønsker vi å ivareta et fredelig og inkluderende samfunn der alle individer har rett til å leve i frihet og verdighet.

Vi har invitert Imam Daayiee Abdullah til dette møtet fordi vi mener det er viktig å få frem mangfoldet som finnes blant muslimer, og fordi vi tror imamen kan inspirere til viktige diskusjoner om liberaliseringen av islamsk tenkning og praksis.

Etter hans presentasjon, vil redaktør Dag Herbjørnsrud styre diskusjonen og åpne for spørsmål og kommentarer fra publikum i salen.

Velkommen!

Meld deg på: lim.nettverket@gmail.com eller på Facebook

 

 

Sorg

Mangeårig pastor i pinsemenigheten Filadelfia Oslo og pinseleder i Norge,

Morgan Johre Kornmo sovnet stille inn igår kveld, 84 år gammel.

http://www.k-s.no/artikkelside/article/16397

 

LIM i dagsrevyen 10.02.10

LIM- nettverket bekymret for annonserte demontrasjoner til helgen.

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/607816

 

Frykter muslimske voldsraid

Abid Q. Raja frykter muslimske voldsraid står det i Dagbladet i dag 03.02.10. Som liberal muslim reagerer jeg på den fremstillingen Raja gir av muslimer i Norge og Pakistan. Les kommentar på Minervas nettsider i dag: http://www.minerva.as/2010/02/04/rajas-muslimske-voldsraid/

 

For ytringsfrihet og mot ekstremisme

Markering til støtte for ytringsfrihet og mot ekstremisme foran Stortinget lørdag 16. januar fra kl. 1300 til 1330. Møt opp og støtt det nyetablerte nettverket LIM!

Det vil bli korte appeller ved:
Tina Shagufta Kornmo, nettverket LIM
Trine Skei Grande, leder i Venstre
Mahmood Amiry-Moghaddam, menneskerettighetsforkjemper
John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge
Lars Gule, Høgskolen i Oslo
Kari Helene Partapuoli, leder i Antirasistisk Senter

Foranledning for denne markeringen er økseangrepet på tegneren Kurt Westergaard i Danmark første nyttårsdag. Denne handlingen representer et angrep på en frihetsverdi som er viktig for alle mennesker i verden, nemlig ytringsfriheten.

Det er ulike oppfatninger om hvorvidt det er fornuftig eller etisk forsvarlig å publisere karikaturer som krenker enkeltes religiøse følelser. I et åpent samfunn er det viktig å diskutere slike spørsmål, men det vi alle må være enige om, er at ingen brukere av ytringsfriheten må utsettes for trusler eller voldelige angrep.

Muslimer har en like stor interesse av å forsvare ytringsfriheten som alle andre. Det er også viktig å si stopp til ekstremister som gjennom sine avskyelige handlinger i islams navn setter både islam og muslimer i et dårlig lys.

Nettverket LIM, som består av engasjerte personer med ulik etnisk samfunn, deriblant muslimer, har som formål å fremme demokratiske frihetsverdier i samfunnet og forebygge rasisme og andre hatideologier.

LIM har invitert Islamsk Råd til å være med på markeringen, men har fått et negativt svar. Dette mener vi er skuffende, men vi håper likevel at mange vil slutte seg til vår markering på lørdag der vi ønsker å si klart og tydelig: RESPEKTER YTRINGSFRIHETEN. NEI TIL VOLD OG TRUSLER!

Vennligst spre denne invitasjonen videre til dine venner og bekjente…

Gå til Facebook-gruppa til nettverket for Likestilling. Integrering. Mangfold.

 

Krenkes ikke av tegninger

Jeg er ikke krenket av karikaturtegninger, og mener at ytringsfriheten må kjempes for hver dag. Ytringsfriheten er en universell verdi og en forutsetning for at religioner kan videreformidles der de ellers ikke står så sterkt, som f.eks min religion, Islam i Norge.

Min religiøse overbevisning blir ikke mindre av karikaturtegninger, og kritiske tanker, tegninger, og angrep på min religion må imøtegåes med ord og ikke voldshandlinger.

Når voldshandlinger utøves i Islams navn, vil jeg på det kraftigste fordømme det fordi volden ikke representerer den Islam jeg har lært og praktiserer. Når min religion blir diskreditert av ekstremister gir det seg utslag i negative holdninger blant ikke-muslimer. Lar jeg være å fortelle storsamfunnet at dette ikke er i min religions navn, kan min unnfallenhet på sikt føre til begrensninger i religionsfriheten, slik vi har sett med minaret nekt i Sveits.

Se link.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3450695.ece

 

Integrering i praksis

Nå tennes tusen julelys mens klimatoppmøte og fredsprisutdeling står for dør. Vi haster og løper for å rekke alt, og midt i den travle desember måneden sender jeg en hilsen til deg. Du som er på pluss siden, har overskudd og litt tid til andre.

Vi snakker ofte om integrering og lurer på hva vi kan gjøre for å bidra. En liten oppmerksomhet i form av et kort, en liten blomst eller noen julekaker kan bryte isen mellom naboer, kolleger eller skolevenner. Har du anledning, vil en kaffe invitasjon glede den som ikke vet noe om norske juletradisjoner. Og har du plass, så inviter noen som aldri har feiret norsk jul, på selveste julaften. Det blir garantert en minnerik opplevelse.

Og hvorfor sender jeg disse juleønskene til deg? Jo, fordi det er nordmenn som kan lære oss innvandrere hva som er norsk kultur og norske verdier. Det er mange blant oss som ikke vet om den varmen som brer seg over de mange norske hjem når julen er her. I møte og kontakt med dere skjer integreringen, ikke i institusjonene eller på konferanser.

Ønsker derfor deg og de rundt deg, en gledelig og inkluderende jul!