Uncategorized


I dag kom jeg over et dikt som jeg første gang leste i Aftenposten i 1996. Diktet gjorde spesielt inntrykk på meg og jeg har aldri glemt det, kanskje fordi jeg dengang hadde små barn og kunne relatere meg til forfatterens smerte. Ilse Webers dikt vil for alltid være et vitne om betingelsesløs kjærlighet til våre barn.

Brev til mitt barn
For tre år siden, kjære sønn, gikk ferden fra oss i Prag alene ut i verden.
Fremdeles kan jeg se deg der du står
i toget med ditt vakre brune hår,
strakk du ditt hode ut mot meg
du tagg og ba: la meg få bli hos deg du ba fortvilt: få bli hos deg.
Å ta farvel med oss syntes du var hardt
du var knapt åtte og var sped og sart
og da vi gikk hjem uten deg så triste, da følte jeg at hjertet ville briste.
Jeg har grått ofte og for deg især,
men tross det er jeg glad du ikke er her men tross det er jeg glad du ei er her.

En fremmed kvinne tok deg som sin sønn, en plass i himmelen blir nok hennes lønn.
Du må elske henne høyt og være snill, jeg er så glad for at hun er til.
For oss er livet vondt og fylt av angst, de tok alt det vi hadde som sin fangst.
Vårt hus, vårt hjem, alt det som har verdi
er borte, ingenting har de latt bli,
selv toget du fikk fra far og mor
og gyngehesten til din lillebror og gyngehesten til lillebror.
Våre navn de måtte vi forlate, rundt halsen går vi nå med nummerplate.
Jeg kunne klart å leve slik i flokk, hvis far og jeg fikk bo i samme blokk.
Din bror får heller ikke være her.
Nå er jeg uten alle jeg har kjær nå er jeg uten de jeg har kjær.

Du er så liten og forstår det ei, her er kvinner presset sammen i en sal for seg.
Der ligger vi og lytter til hverandres sorg mens ensomhet og smerte fyller denne borg.
Gjør du lekser, har du vokst deg lang?
Er du mon blitt for stor for vuggesang?
Det forekommer meg om natten titt at du igjen lå her ved brystet mitt.
Tenk den dagen jeg igjen ser deg, da kan du ikke lengre helt forstå meg.
Du vil forlengst ha glemt din tysk i Sverige, og jeg, jeg kan jo ikke svensk dessverre.
Vil ikke det bli komisk? Tenk hvis det var nå da hadde jeg en sønn så stor som så . . .

Leker du med tinnsoldater i det fjerne?
Her bor jeg i en virkelig kaserne.
Med triste rom og mur med gamle skader.
Her finnes hverken sol eller trær med blader.
Jeg arbeider nå som sykesøster for lidende barn som jeg hjelper og trøster.
Om natten sitter jeg og holder vakt, i mørket lyser kun en lampe svakt.
Og mens jeg passer på, så føler jeg at hvert av barna de har litt av deg.
Jeg savner deg, men tross det er jeg glad
for at jeg i min smerte lot deg dra for at jeg i min smerte lot deg dra.

Jeg ville lide tusenvis av kvaler hvis det for barnelykken din betaler.
Nå er det sent og jeg må få en blund.
Jeg vil så gjerne se deg et sekund!
Men jeg kan bare skrive fylt av lengsel et brev til deg, min sønn, her fra mitt fengsel.

Norsk gjendiktning: Ellen Foyn Bruun

Advertisements

LIMs lansering av rapport om fellesverdier. Kan lastes ned i sin helhet fra www.limnett.no.

Mangeårig pastor i pinsemenigheten Filadelfia Oslo og pinseleder i Norge,

Morgan Johre Kornmo sovnet stille inn igår kveld, 84 år gammel.

http://www.k-s.no/artikkelside/article/16397

Abid Q. Raja frykter muslimske voldsraid står det i Dagbladet i dag 03.02.10. Som liberal muslim reagerer jeg på den fremstillingen Raja gir av muslimer i Norge og Pakistan. Les kommentar på Minervas nettsider i dag: http://www.minerva.as/2010/02/04/rajas-muslimske-voldsraid/

Nå tennes tusen julelys mens klimatoppmøte og fredsprisutdeling står for dør. Vi haster og løper for å rekke alt, og midt i den travle desember måneden sender jeg en hilsen til deg. Du som er på pluss siden, har overskudd og litt tid til andre.

Vi snakker ofte om integrering og lurer på hva vi kan gjøre for å bidra. En liten oppmerksomhet i form av et kort, en liten blomst eller noen julekaker kan bryte isen mellom naboer, kolleger eller skolevenner. Har du anledning, vil en kaffe invitasjon glede den som ikke vet noe om norske juletradisjoner. Og har du plass, så inviter noen som aldri har feiret norsk jul, på selveste julaften. Det blir garantert en minnerik opplevelse.

Og hvorfor sender jeg disse juleønskene til deg? Jo, fordi det er nordmenn som kan lære oss innvandrere hva som er norsk kultur og norske verdier. Det er mange blant oss som ikke vet om den varmen som brer seg over de mange norske hjem når julen er her. I møte og kontakt med dere skjer integreringen, ikke i institusjonene eller på konferanser.

Ønsker derfor deg og de rundt deg, en gledelig og inkluderende jul!

Innlegg i VG 07.09.09

I dagens integreringsdebatt har man vært opptatt av temaer knyttet til minoritetsjenter som hijab, tvangsgifte og kjønnslemlestelse, samtidig har det vært snakket lite om minoritetsguttene som er de største taperne integreringsmessig.

Mens jentene drar opp statistikken over etterkommere av innvandrere som deltar i skole og arbeidsliv, har minoritetsguttene store ufordringer knyttet til integrering. De topper kriminalitetsstatistikker, faller tidligere ut av skolen og mange av dem mangler viktige kvalifikasjoner for å kunne klare seg bra i det norske samfunnet.

Manglende kontakt med etniske nordmenn er en viktig årsak til at mange med innvandrerbakgrunn snakker dårlig norsk, snubler i grammatikk, og ofte har et lite utviklet ordforråd selv om de har vokst opp i Norge.

Få norske venner

Dessverre er mange innvandrere og deres etterkommere skeptiske til kontakt med etniske nordmenn. Et betimelig spørsmål i integreringsdebatten som sjeldent blir berørt er: Hvor mange etnisk norske venner har etterkommerne av innvandrerne, sammenlignet med venner med samme bakgrunn som dem selv?

Her spiller mannsrollen blant enkelte minoritetsmiljøer en vesentlig rolle, da det i hovedsak er mennene som definerer grensene for hvor mye kontakt minoritetene gjennom oppveksten skal ha med det norske samfunnet.

Shakil Rehman har gjennom en kronikk og intervjuer i Morgenbladet denne sommeren gjort et hederlig forsøk på å rette søkelyset på problemene knyttet til mannsrollen og mannsidealet blant minoriteter, og da særlig for minoritetsguttene. Han har blitt forsøkt sablet ned av representanter for ”ALI-generasjonen” fordi de mener han ikke er representativ for deres generasjon. Er disse i så fall kun representanter for 75-generasjonen? Disse kunstige skiller som forsøkes skapt i en liten minoritetsbefolkning, er i lille Norge relativ uinteressant.

Det vi trenger er flere som tar til orde for en substansiell debatt om de virkelige utfordringer minoritetene møter i sin identitetsdannende fase. Vi trenger dialog som gir håp og ikke møter som skaper frustrasjon og øker mistenksomheten fra majoritetssamfunnet mot minoritetene, og slik trenerer integreringen.

Holdninger i arv

Vi er dessverre vitne til et økende innvandringsfiendtlig klima i Norge. Vi som innvandrere må ta vår del av ansvaret for å bidra til å skape større trygghet og forebygge fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet. Nye stemmer fra unge innvandrere som er genuint opptatte av integrering kan bidra til dette. Jeg håper at Rehmans oppfordringer til muslimske miljøer om å redefinere sine maskulinitetsidealer vil bli tatt mer seriøst enn det de første reaksjoner fra andre minoritetsrepresentanter tyder på. De konservative som nekter å tilpasse seg tiden vi lever i representerer fortiden og ikke fremtiden. Og denne flaskehalsen ser ut til å gå i arv, også til 75-generasjonen.