I dag kom jeg over et dikt som jeg første gang leste i Aftenposten i 1996. Diktet gjorde spesielt inntrykk på meg og jeg har aldri glemt det, kanskje fordi jeg dengang hadde små barn og kunne relatere meg til forfatterens smerte. Ilse Webers dikt vil for alltid være et vitne om betingelsesløs kjærlighet til våre barn.

Brev til mitt barn
For tre år siden, kjære sønn, gikk ferden fra oss i Prag alene ut i verden.
Fremdeles kan jeg se deg der du står
i toget med ditt vakre brune hår,
strakk du ditt hode ut mot meg
du tagg og ba: la meg få bli hos deg du ba fortvilt: få bli hos deg.
Å ta farvel med oss syntes du var hardt
du var knapt åtte og var sped og sart
og da vi gikk hjem uten deg så triste, da følte jeg at hjertet ville briste.
Jeg har grått ofte og for deg især,
men tross det er jeg glad du ikke er her men tross det er jeg glad du ei er her.

En fremmed kvinne tok deg som sin sønn, en plass i himmelen blir nok hennes lønn.
Du må elske henne høyt og være snill, jeg er så glad for at hun er til.
For oss er livet vondt og fylt av angst, de tok alt det vi hadde som sin fangst.
Vårt hus, vårt hjem, alt det som har verdi
er borte, ingenting har de latt bli,
selv toget du fikk fra far og mor
og gyngehesten til din lillebror og gyngehesten til lillebror.
Våre navn de måtte vi forlate, rundt halsen går vi nå med nummerplate.
Jeg kunne klart å leve slik i flokk, hvis far og jeg fikk bo i samme blokk.
Din bror får heller ikke være her.
Nå er jeg uten alle jeg har kjær nå er jeg uten de jeg har kjær.

Du er så liten og forstår det ei, her er kvinner presset sammen i en sal for seg.
Der ligger vi og lytter til hverandres sorg mens ensomhet og smerte fyller denne borg.
Gjør du lekser, har du vokst deg lang?
Er du mon blitt for stor for vuggesang?
Det forekommer meg om natten titt at du igjen lå her ved brystet mitt.
Tenk den dagen jeg igjen ser deg, da kan du ikke lengre helt forstå meg.
Du vil forlengst ha glemt din tysk i Sverige, og jeg, jeg kan jo ikke svensk dessverre.
Vil ikke det bli komisk? Tenk hvis det var nå da hadde jeg en sønn så stor som så . . .

Leker du med tinnsoldater i det fjerne?
Her bor jeg i en virkelig kaserne.
Med triste rom og mur med gamle skader.
Her finnes hverken sol eller trær med blader.
Jeg arbeider nå som sykesøster for lidende barn som jeg hjelper og trøster.
Om natten sitter jeg og holder vakt, i mørket lyser kun en lampe svakt.
Og mens jeg passer på, så føler jeg at hvert av barna de har litt av deg.
Jeg savner deg, men tross det er jeg glad
for at jeg i min smerte lot deg dra for at jeg i min smerte lot deg dra.

Jeg ville lide tusenvis av kvaler hvis det for barnelykken din betaler.
Nå er det sent og jeg må få en blund.
Jeg vil så gjerne se deg et sekund!
Men jeg kan bare skrive fylt av lengsel et brev til deg, min sønn, her fra mitt fengsel.

Norsk gjendiktning: Ellen Foyn Bruun

Advertisements