juni 2009


Jeg ser med uro på den manglende respekt for menneskeverd som jeg har lært å kjenne under min oppvekst i Norge. Det er for meg ufattelig at iranske myndigheter representert ved militærmakt eller politivesen, kan forsvare sin bruk av vold og krenkelser mot EGEN befolkning. Det er ikke fremmede, ikke en ytre fiende, ikke en ukjent person, men venner, naboer, slektninger disse soldatene/ politifolkene/ fanatikerne slakter.

Overgriperne trenger ikke dele mine overbevisninger eller verdier, men sine egne overbevisninger og verdier bør de i aller høyeste grad granske.

At livet til iranske menn, kvinner og barn ikke har en verdi i seg selv bekrefter voldsutøverne daglig ved sine grusomme handlinger. Og det sørgelige tilfelle med likvidasjon av Neda Sultani, som stod ved sin fars side da hun ble skutt, er en skamplett på det iranske regimet. En datters liv har en uvurderlig verdi for hennes mor og far.

Det er på tide at vi unge muslimer sier i fra, at nok er nok. Det er på tide at muslimske fedre og mødre sier at deres døtre og sønner er like mye verd. Det er på tide å vise samhold, respekt, sannferdighet og ærlighet. Alle disse er viktige verdier for muslimer, nå må de kjempes for.

Vi muslimske borgere av Norge sier med klokkeklar røst

–          at vold fra Iranske myndigheter mot egen befolkning aksepteres ikke

–          at brudd på fundamentale menneskerettigheter aksepteres ikke

–          at knebling av ytringsfriheten aksepteres ikke

–          at Iranske liv går tapt pga politiske eller religiøse meninger aksepteres ikke

Den hensynsløse jakten og slaktingen av sivile iranere er en skam mot menneskeheten, mot kvinner, menn og barn av Iran.

Jeg ble norsk statsborger, uten å ha sverget troskap til flagg eller grunnlov, og det ville aldri vært aktuelt å gjøre heller. Og jeg tror mange andre liberalere tenker som meg. Dog er det ikke til hinder for at jeg føler en sterk tilknytning og lojalitet til staten Norge som er mitt hjem.

Det norske flagg representerer frihet, demokrati og likeverd for meg, og er derfor et viktig symbol som varmer mitt hjerte. Å sverge til symbolene er for meg ikke det viktigste, men forståelsen av hva de representerer. Jeg kan få tårer i øynene av å se barnetoget på 17.mai, med vaiende flagg og nasjonalsang, men det er fordi jeg har deltatt i feiringen fra jeg var liten jente. Jeg setter pris på den friheten som jeg som muslimsk kvinne har i mitt nye hjemland, og flagg og 17.mai minner meg på dette.

Det er ikke «jalla sverging» men den følelsmessige forankringen og tilknytningen til Norge og norsk kultur som er viktig. Og den kommer ved involvering og kontakt. Sverging gir absolutt ingen garanti for lojalitet eller sannferdighet, men kan gi et feilaktig inntrykk av det.

Dessuten, bør lojalitet til Norge og norges lover gjelde fra dag 1, og ikke først etter en edsavleggelse etter 5-7 år i Norge.