Tilpasning er fremtiden

Med min oppvekst i et sosialliberalt land, har jeg med glede omfavnet min stilling som likestilt kvinne.

Da jeg var liten pike, var det å være muslim i Norge nesten ensbetydende med å være pakistansk. De fleste muslimene kom fra det område i Gujrat som meg, og veldig mange var slektninger av meg. I dag er det et mye større mangfold blant norske muslimer. Du finner muslimer med bakgrunn blant annet fra Iran, Irak, Somalia, Afghanistan, Bosnia og Kosovo. Det som slår meg er hvor ulike alle folkeslagene er, tross samme religion. Nordmenn visste lite om kulturen og religionen til pakistanerne som kom på 70-tallet. Under lek i barnehagen, på skolen og i nabolaget vokste det raskt frem nye vennskap, og samtalene begynte med at vi snakket pakistansk til våre nye venner, som svarte oss på norsk. Vi kunne ikke annet enn å bli gode i norsk, for læremesterne var mange, og de var innfødte.

Med oss hadde vi en rik pakistansk kultur – med tradisjon for muntlig overlevering av kulturell arv, historie og religion fra foreldre til barn. Sannsynligvis fordi mange ikke kunne skrive og lese. Min barndomsbønn, tro og tradisjoner er også overført til meg gjennom utallige historier og fortellinger. Tilfeldighetene ville det slik at et Jehovas vitne banket på vår dør en dag sent på 70-tallet. En samtale ble til flere. Den kristne ble ønsket velkommen inn i vårt hjem, han med sin bibel mens min far satt med sin Koran på urdu. Slik fikk to menn av to verdener diskutert sine religioner, og min far fikk en innsikt i den kristne kulturarv. Hos kristne fant far mange felles verdier og normer, og et måtehold han kunne forstå seg på. Vi barna ble oppdratt til å respektere jøder og kristne, en respekt som vokste frem i møte mellom oss og menneskene rundt oss.

Vi jentene brukte lang tid på forberedelsene til Eid, som første gang feires på slutten av fastemåneden – Ramadan, og andre gang circa 70 dager etter Ramadan. Mor lærte oss å sy pakistanske klær, og i butikkene på Grønland fant vi de lekreste stoffene i alle regnbuens farger til våre shalwar kameezer (bukse og skjorte). Vi kjøpte glitrende girlandere som vi håndsydde i kantene på våre dubhattaer (tynne store sjal), og paljetter ble brodert på stoffene i livlige design. Som regel var det fire-fem familier som samlet seg og feiret i sammen. Mennene og guttene dro til moskeen for namaz (bønn), mens damene var hjemme med oss jenter og forberedte maten til kvelden. Da det var tid for gaver, kom min far rundt med en femtilapp til hvert av barna. Almissene var gitt på forhånd. Klærne, maten og gavene minnet oss barna på at vi var litt annerledes, vi hadde en annen religion. Mine foreldre lærte meg at det forventes av muslimer at vi tilpasser oss omgivelsene. Vi mistet likevel ikke følelsen av å være pakistanske, for hjemme hos foreldrene mine ble det alltid snakket pakistansk, alltid laget pakistansk mat, og vi gikk ofte i pakistanske klær. Å være muslim forble en av mange viktige fasetter i vår identitet.

Når jeg i dag ser nye landsmenn som ikke klarer å se noe positivt i den norske kulturen, blir jeg lei meg på vegne at mine norske venner, mitt nye hjemland. På 70- 80-tallet klarte vi pakistanere å leve i Norge med vår religion uten store problemer. Da levde vi ut vår kultur og religion i hjemmet og i samlinger med felles pakistanske bekjente. I dag kan jeg oppleve at det å være liberal muslimsk kvinne kritiseres i møte med unge muslimer. Med nye generasjoner er det kommet en muslimsk konservativ renessanse. Det snakkes mye om konfliktene i møte mellom islam og Vesten, lite om felles utspring. Det snakkes mye i hatefulle vendinger, lite i nysgjerrighetens navn. I et samfunnsperspektiv er det paradoksalt at muslimene som kom på 70-tallet, med sin begrensede skolegang, hadde mer dannelse i møte med en ny kultur og religion enn enkelte unge muslimer har i dag. 

I historiens løp har vi muslimer flettet islam med lokale tradisjoner. Når noen av oss nå har slått rot i et nytt hjemland, er det på tide å finne nye måter å tilpasse vår religion og vår livsstil med det moderne norske samfunnet vi lever i. Mange har allerede funnet denne balansen, mens andre strever. Fremtidens vinnere er ikke de som ser bakover, men de som har evne til å se fremover og omstille seg.