Markering til støtte for ytringsfrihet og mot ekstremisme foran Stortinget lørdag 16. januar fra kl. 1300 til 1330. Møt opp og støtt det nyetablerte nettverket LIM!

Det vil bli korte appeller ved:
Tina Shagufta Kornmo, nettverket LIM
Trine Skei Grande, leder i Venstre
Mahmood Amiry-Moghaddam, menneskerettighetsforkjemper
John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge
Lars Gule, Høgskolen i Oslo
Kari Helene Partapuoli, leder i Antirasistisk Senter

Foranledning for denne markeringen er økseangrepet på tegneren Kurt Westergaard i Danmark første nyttårsdag. Denne handlingen representer et angrep på en frihetsverdi som er viktig for alle mennesker i verden, nemlig ytringsfriheten.

Det er ulike oppfatninger om hvorvidt det er fornuftig eller etisk forsvarlig å publisere karikaturer som krenker enkeltes religiøse følelser. I et åpent samfunn er det viktig å diskutere slike spørsmål, men det vi alle må være enige om, er at ingen brukere av ytringsfriheten må utsettes for trusler eller voldelige angrep.

Muslimer har en like stor interesse av å forsvare ytringsfriheten som alle andre. Det er også viktig å si stopp til ekstremister som gjennom sine avskyelige handlinger i islams navn setter både islam og muslimer i et dårlig lys.

Nettverket LIM, som består av engasjerte personer med ulik etnisk samfunn, deriblant muslimer, har som formål å fremme demokratiske frihetsverdier i samfunnet og forebygge rasisme og andre hatideologier.

LIM har invitert Islamsk Råd til å være med på markeringen, men har fått et negativt svar. Dette mener vi er skuffende, men vi håper likevel at mange vil slutte seg til vår markering på lørdag der vi ønsker å si klart og tydelig: RESPEKTER YTRINGSFRIHETEN. NEI TIL VOLD OG TRUSLER!

Vennligst spre denne invitasjonen videre til dine venner og bekjente…

Gå til Facebook-gruppa til nettverket for Likestilling. Integrering. Mangfold.

Jeg er ikke krenket av karikaturtegninger, og mener at ytringsfriheten må kjempes for hver dag. Ytringsfriheten er en universell verdi og en forutsetning for at religioner kan videreformidles der de ellers ikke står så sterkt, som f.eks min religion, Islam i Norge.

Min religiøse overbevisning blir ikke mindre av karikaturtegninger, og kritiske tanker, tegninger, og angrep på min religion må imøtegåes med ord og ikke voldshandlinger.

Når voldshandlinger utøves i Islams navn, vil jeg på det kraftigste fordømme det fordi volden ikke representerer den Islam jeg har lært og praktiserer. Når min religion blir diskreditert av ekstremister gir det seg utslag i negative holdninger blant ikke-muslimer. Lar jeg være å fortelle storsamfunnet at dette ikke er i min religions navn, kan min unnfallenhet på sikt føre til begrensninger i religionsfriheten, slik vi har sett med minaret nekt i Sveits.

Se link.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3450695.ece

Nå tennes tusen julelys mens klimatoppmøte og fredsprisutdeling står for dør. Vi haster og løper for å rekke alt, og midt i den travle desember måneden sender jeg en hilsen til deg. Du som er på pluss siden, har overskudd og litt tid til andre.

Vi snakker ofte om integrering og lurer på hva vi kan gjøre for å bidra. En liten oppmerksomhet i form av et kort, en liten blomst eller noen julekaker kan bryte isen mellom naboer, kolleger eller skolevenner. Har du anledning, vil en kaffe invitasjon glede den som ikke vet noe om norske juletradisjoner. Og har du plass, så inviter noen som aldri har feiret norsk jul, på selveste julaften. Det blir garantert en minnerik opplevelse.

Og hvorfor sender jeg disse juleønskene til deg? Jo, fordi det er nordmenn som kan lære oss innvandrere hva som er norsk kultur og norske verdier. Det er mange blant oss som ikke vet om den varmen som brer seg over de mange norske hjem når julen er her. I møte og kontakt med dere skjer integreringen, ikke i institusjonene eller på konferanser.

Ønsker derfor deg og de rundt deg, en gledelig og inkluderende jul!

Ca 70 dager etter Ramadan feires Eid, dagen etter pilgrimsreisen til Mekka starter. Man feirer Abrahams offervilje av sin sønn (festival of sacrifice). Så dermed; Eid mumbarak til alle som feirer!

Eid ul-Fitr, ofte bare kalt Eid, er en muslimsk høytid som markerer slutten på fastemåneden ramadan. Den feires med bønnesamlinger, gjestebud og ved at man pynter seg med nye klær. Gravsteder besøkes og man gir gaver og almisser i forbindelse med Eid.

Eid ble fførste gang feiret i 624, etter at profeten Mohammed og følget hans hadde seiret i slaget ved Badr. De troende takker Gud for at han gav dem styrke til å gjennomføre fasten.

Eid-feiringen starter ved solnedgang dagen før den 1. i den muslimske kalenderen (shawwal). Noen holder fast på at en man må se nymånen før en ny måned begynner, andre mener at en kan forutse denne hendelsen og at måneden begynner også om det er overskyet.

Før fellesbønnen for Eid må alle som har anledning gi almisser til trengende. Denne Eid-almissen kommer i tillegg til vanlig zakát som er en av Islams fem søyler. Gaven blir gjerne samlet inn av moskeen i god tid før Eid, og gitt videre slik at de fattige kan bruke den til sin feiring.

Under Eid er det vanlig å be hverandre om tilgivelse og å fornye vennskap og slektskapsbånd. Menn gir ofte gaver, klær og smykker til kvinnene mens barna får penge. Ha en god feiring.

Eid mubarak!

Innlegg i VG 07.09.09

I dagens integreringsdebatt har man vært opptatt av temaer knyttet til minoritetsjenter som hijab, tvangsgifte og kjønnslemlestelse, samtidig har det vært snakket lite om minoritetsguttene som er de største taperne integreringsmessig.

Mens jentene drar opp statistikken over etterkommere av innvandrere som deltar i skole og arbeidsliv, har minoritetsguttene store ufordringer knyttet til integrering. De topper kriminalitetsstatistikker, faller tidligere ut av skolen og mange av dem mangler viktige kvalifikasjoner for å kunne klare seg bra i det norske samfunnet.

Manglende kontakt med etniske nordmenn er en viktig årsak til at mange med innvandrerbakgrunn snakker dårlig norsk, snubler i grammatikk, og ofte har et lite utviklet ordforråd selv om de har vokst opp i Norge.

Få norske venner

Dessverre er mange innvandrere og deres etterkommere skeptiske til kontakt med etniske nordmenn. Et betimelig spørsmål i integreringsdebatten som sjeldent blir berørt er: Hvor mange etnisk norske venner har etterkommerne av innvandrerne, sammenlignet med venner med samme bakgrunn som dem selv?

Her spiller mannsrollen blant enkelte minoritetsmiljøer en vesentlig rolle, da det i hovedsak er mennene som definerer grensene for hvor mye kontakt minoritetene gjennom oppveksten skal ha med det norske samfunnet.

Shakil Rehman har gjennom en kronikk og intervjuer i Morgenbladet denne sommeren gjort et hederlig forsøk på å rette søkelyset på problemene knyttet til mannsrollen og mannsidealet blant minoriteter, og da særlig for minoritetsguttene. Han har blitt forsøkt sablet ned av representanter for ”ALI-generasjonen” fordi de mener han ikke er representativ for deres generasjon. Er disse i så fall kun representanter for 75-generasjonen? Disse kunstige skiller som forsøkes skapt i en liten minoritetsbefolkning, er i lille Norge relativ uinteressant.

Det vi trenger er flere som tar til orde for en substansiell debatt om de virkelige utfordringer minoritetene møter i sin identitetsdannende fase. Vi trenger dialog som gir håp og ikke møter som skaper frustrasjon og øker mistenksomheten fra majoritetssamfunnet mot minoritetene, og slik trenerer integreringen.

Holdninger i arv

Vi er dessverre vitne til et økende innvandringsfiendtlig klima i Norge. Vi som innvandrere må ta vår del av ansvaret for å bidra til å skape større trygghet og forebygge fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet. Nye stemmer fra unge innvandrere som er genuint opptatte av integrering kan bidra til dette. Jeg håper at Rehmans oppfordringer til muslimske miljøer om å redefinere sine maskulinitetsidealer vil bli tatt mer seriøst enn det de første reaksjoner fra andre minoritetsrepresentanter tyder på. De konservative som nekter å tilpasse seg tiden vi lever i representerer fortiden og ikke fremtiden. Og denne flaskehalsen ser ut til å gå i arv, også til 75-generasjonen.

Jeg ser med uro på den manglende respekt for menneskeverd som jeg har lært å kjenne under min oppvekst i Norge. Det er for meg ufattelig at iranske myndigheter representert ved militærmakt eller politivesen, kan forsvare sin bruk av vold og krenkelser mot EGEN befolkning. Det er ikke fremmede, ikke en ytre fiende, ikke en ukjent person, men venner, naboer, slektninger disse soldatene/ politifolkene/ fanatikerne slakter.

Overgriperne trenger ikke dele mine overbevisninger eller verdier, men sine egne overbevisninger og verdier bør de i aller høyeste grad granske.

At livet til iranske menn, kvinner og barn ikke har en verdi i seg selv bekrefter voldsutøverne daglig ved sine grusomme handlinger. Og det sørgelige tilfelle med likvidasjon av Neda Sultani, som stod ved sin fars side da hun ble skutt, er en skamplett på det iranske regimet. En datters liv har en uvurderlig verdi for hennes mor og far.

Det er på tide at vi unge muslimer sier i fra, at nok er nok. Det er på tide at muslimske fedre og mødre sier at deres døtre og sønner er like mye verd. Det er på tide å vise samhold, respekt, sannferdighet og ærlighet. Alle disse er viktige verdier for muslimer, nå må de kjempes for.

Vi muslimske borgere av Norge sier med klokkeklar røst

–          at vold fra Iranske myndigheter mot egen befolkning aksepteres ikke

–          at brudd på fundamentale menneskerettigheter aksepteres ikke

–          at knebling av ytringsfriheten aksepteres ikke

–          at Iranske liv går tapt pga politiske eller religiøse meninger aksepteres ikke

Den hensynsløse jakten og slaktingen av sivile iranere er en skam mot menneskeheten, mot kvinner, menn og barn av Iran.