likestilling


LIMs lansering av rapport om fellesverdier. Kan lastes ned i sin helhet fra www.limnett.no.

Tilpasning er fremtiden

Med min oppvekst i et sosialliberalt land, har jeg med glede omfavnet min stilling som likestilt kvinne.

Da jeg var liten pike, var det å være muslim i Norge nesten ensbetydende med å være pakistansk. De fleste muslimene kom fra det område i Gujrat som meg, og veldig mange var slektninger av meg. I dag er det et mye større mangfold blant norske muslimer. Du finner muslimer med bakgrunn blant annet fra Iran, Irak, Somalia, Afghanistan, Bosnia og Kosovo. Det som slår meg er hvor ulike alle folkeslagene er, tross samme religion. Nordmenn visste lite om kulturen og religionen til pakistanerne som kom på 70-tallet. Under lek i barnehagen, på skolen og i nabolaget vokste det raskt frem nye vennskap, og samtalene begynte med at vi snakket pakistansk til våre nye venner, som svarte oss på norsk. Vi kunne ikke annet enn å bli gode i norsk, for læremesterne var mange, og de var innfødte.

Med oss hadde vi en rik pakistansk kultur – med tradisjon for muntlig overlevering av kulturell arv, historie og religion fra foreldre til barn. Sannsynligvis fordi mange ikke kunne skrive og lese. Min barndomsbønn, tro og tradisjoner er også overført til meg gjennom utallige historier og fortellinger. Tilfeldighetene ville det slik at et Jehovas vitne banket på vår dør en dag sent på 70-tallet. En samtale ble til flere. Den kristne ble ønsket velkommen inn i vårt hjem, han med sin bibel mens min far satt med sin Koran på urdu. Slik fikk to menn av to verdener diskutert sine religioner, og min far fikk en innsikt i den kristne kulturarv. Hos kristne fant far mange felles verdier og normer, og et måtehold han kunne forstå seg på. Vi barna ble oppdratt til å respektere jøder og kristne, en respekt som vokste frem i møte mellom oss og menneskene rundt oss.

Vi jentene brukte lang tid på forberedelsene til Eid, som første gang feires på slutten av fastemåneden – Ramadan, og andre gang circa 70 dager etter Ramadan. Mor lærte oss å sy pakistanske klær, og i butikkene på Grønland fant vi de lekreste stoffene i alle regnbuens farger til våre shalwar kameezer (bukse og skjorte). Vi kjøpte glitrende girlandere som vi håndsydde i kantene på våre dubhattaer (tynne store sjal), og paljetter ble brodert på stoffene i livlige design. Som regel var det fire-fem familier som samlet seg og feiret i sammen. Mennene og guttene dro til moskeen for namaz (bønn), mens damene var hjemme med oss jenter og forberedte maten til kvelden. Da det var tid for gaver, kom min far rundt med en femtilapp til hvert av barna. Almissene var gitt på forhånd. Klærne, maten og gavene minnet oss barna på at vi var litt annerledes, vi hadde en annen religion. Mine foreldre lærte meg at det forventes av muslimer at vi tilpasser oss omgivelsene. Vi mistet likevel ikke følelsen av å være pakistanske, for hjemme hos foreldrene mine ble det alltid snakket pakistansk, alltid laget pakistansk mat, og vi gikk ofte i pakistanske klær. Å være muslim forble en av mange viktige fasetter i vår identitet.

Når jeg i dag ser nye landsmenn som ikke klarer å se noe positivt i den norske kulturen, blir jeg lei meg på vegne at mine norske venner, mitt nye hjemland. På 70- 80-tallet klarte vi pakistanere å leve i Norge med vår religion uten store problemer. Da levde vi ut vår kultur og religion i hjemmet og i samlinger med felles pakistanske bekjente. I dag kan jeg oppleve at det å være liberal muslimsk kvinne kritiseres i møte med unge muslimer. Med nye generasjoner er det kommet en muslimsk konservativ renessanse. Det snakkes mye om konfliktene i møte mellom islam og Vesten, lite om felles utspring. Det snakkes mye i hatefulle vendinger, lite i nysgjerrighetens navn. I et samfunnsperspektiv er det paradoksalt at muslimene som kom på 70-tallet, med sin begrensede skolegang, hadde mer dannelse i møte med en ny kultur og religion enn enkelte unge muslimer har i dag. 

I historiens løp har vi muslimer flettet islam med lokale tradisjoner. Når noen av oss nå har slått rot i et nytt hjemland, er det på tide å finne nye måter å tilpasse vår religion og vår livsstil med det moderne norske samfunnet vi lever i. Mange har allerede funnet denne balansen, mens andre strever. Fremtidens vinnere er ikke de som ser bakover, men de som har evne til å se fremover og omstille seg.

Nettverket LIM inviterer til diskusjonsmøte om islam i en moderne verden med imam Daayiee Abdullah fra nettverket ”Muslims for Progressive Values” i USA.

ARRANGØR: LIM (Likestilling, Integrering og Mangfold).

ORDSTYRER: DAG HERBJØRNSRUD (Redaktør i magasinet Ny Tid).

Nettverket LIM ønsker å fremme toleranse og liberale verdier. Gjennom å fremme likestilling, integrering og mangfold, ønsker vi å ivareta et fredelig og inkluderende samfunn der alle individer har rett til å leve i frihet og verdighet.

Vi har invitert Imam Daayiee Abdullah til dette møtet fordi vi mener det er viktig å få frem mangfoldet som finnes blant muslimer, og fordi vi tror imamen kan inspirere til viktige diskusjoner om liberaliseringen av islamsk tenkning og praksis.

Etter hans presentasjon, vil redaktør Dag Herbjørnsrud styre diskusjonen og åpne for spørsmål og kommentarer fra publikum i salen.

Velkommen!

Meld deg på: lim.nettverket@gmail.com eller på Facebook

 

Markering til støtte for ytringsfrihet og mot ekstremisme foran Stortinget lørdag 16. januar fra kl. 1300 til 1330. Møt opp og støtt det nyetablerte nettverket LIM!

Det vil bli korte appeller ved:
Tina Shagufta Kornmo, nettverket LIM
Trine Skei Grande, leder i Venstre
Mahmood Amiry-Moghaddam, menneskerettighetsforkjemper
John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge
Lars Gule, Høgskolen i Oslo
Kari Helene Partapuoli, leder i Antirasistisk Senter

Foranledning for denne markeringen er økseangrepet på tegneren Kurt Westergaard i Danmark første nyttårsdag. Denne handlingen representer et angrep på en frihetsverdi som er viktig for alle mennesker i verden, nemlig ytringsfriheten.

Det er ulike oppfatninger om hvorvidt det er fornuftig eller etisk forsvarlig å publisere karikaturer som krenker enkeltes religiøse følelser. I et åpent samfunn er det viktig å diskutere slike spørsmål, men det vi alle må være enige om, er at ingen brukere av ytringsfriheten må utsettes for trusler eller voldelige angrep.

Muslimer har en like stor interesse av å forsvare ytringsfriheten som alle andre. Det er også viktig å si stopp til ekstremister som gjennom sine avskyelige handlinger i islams navn setter både islam og muslimer i et dårlig lys.

Nettverket LIM, som består av engasjerte personer med ulik etnisk samfunn, deriblant muslimer, har som formål å fremme demokratiske frihetsverdier i samfunnet og forebygge rasisme og andre hatideologier.

LIM har invitert Islamsk Råd til å være med på markeringen, men har fått et negativt svar. Dette mener vi er skuffende, men vi håper likevel at mange vil slutte seg til vår markering på lørdag der vi ønsker å si klart og tydelig: RESPEKTER YTRINGSFRIHETEN. NEI TIL VOLD OG TRUSLER!

Vennligst spre denne invitasjonen videre til dine venner og bekjente…

Gå til Facebook-gruppa til nettverket for Likestilling. Integrering. Mangfold.

Innlegg i VG 07.09.09

I dagens integreringsdebatt har man vært opptatt av temaer knyttet til minoritetsjenter som hijab, tvangsgifte og kjønnslemlestelse, samtidig har det vært snakket lite om minoritetsguttene som er de største taperne integreringsmessig.

Mens jentene drar opp statistikken over etterkommere av innvandrere som deltar i skole og arbeidsliv, har minoritetsguttene store ufordringer knyttet til integrering. De topper kriminalitetsstatistikker, faller tidligere ut av skolen og mange av dem mangler viktige kvalifikasjoner for å kunne klare seg bra i det norske samfunnet.

Manglende kontakt med etniske nordmenn er en viktig årsak til at mange med innvandrerbakgrunn snakker dårlig norsk, snubler i grammatikk, og ofte har et lite utviklet ordforråd selv om de har vokst opp i Norge.

Få norske venner

Dessverre er mange innvandrere og deres etterkommere skeptiske til kontakt med etniske nordmenn. Et betimelig spørsmål i integreringsdebatten som sjeldent blir berørt er: Hvor mange etnisk norske venner har etterkommerne av innvandrerne, sammenlignet med venner med samme bakgrunn som dem selv?

Her spiller mannsrollen blant enkelte minoritetsmiljøer en vesentlig rolle, da det i hovedsak er mennene som definerer grensene for hvor mye kontakt minoritetene gjennom oppveksten skal ha med det norske samfunnet.

Shakil Rehman har gjennom en kronikk og intervjuer i Morgenbladet denne sommeren gjort et hederlig forsøk på å rette søkelyset på problemene knyttet til mannsrollen og mannsidealet blant minoriteter, og da særlig for minoritetsguttene. Han har blitt forsøkt sablet ned av representanter for ”ALI-generasjonen” fordi de mener han ikke er representativ for deres generasjon. Er disse i så fall kun representanter for 75-generasjonen? Disse kunstige skiller som forsøkes skapt i en liten minoritetsbefolkning, er i lille Norge relativ uinteressant.

Det vi trenger er flere som tar til orde for en substansiell debatt om de virkelige utfordringer minoritetene møter i sin identitetsdannende fase. Vi trenger dialog som gir håp og ikke møter som skaper frustrasjon og øker mistenksomheten fra majoritetssamfunnet mot minoritetene, og slik trenerer integreringen.

Holdninger i arv

Vi er dessverre vitne til et økende innvandringsfiendtlig klima i Norge. Vi som innvandrere må ta vår del av ansvaret for å bidra til å skape større trygghet og forebygge fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet. Nye stemmer fra unge innvandrere som er genuint opptatte av integrering kan bidra til dette. Jeg håper at Rehmans oppfordringer til muslimske miljøer om å redefinere sine maskulinitetsidealer vil bli tatt mer seriøst enn det de første reaksjoner fra andre minoritetsrepresentanter tyder på. De konservative som nekter å tilpasse seg tiden vi lever i representerer fortiden og ikke fremtiden. Og denne flaskehalsen ser ut til å gå i arv, også til 75-generasjonen.

Hva er egentlig norske verdier var overskriften da Aftenposten inviterte til debatt i Litteraturhuset i dag med et panel bestående av Janne Haaland Matlary, Hallgrim Berg og Mahmona Khan, sistnevnte sjefsredaktør i nettmagasinet X-Plosiv.no.

Mahmona Khan fremhevet det sterke forholdet til naturen som en norsk verdi. Naturen har nesten erstattet religion. Det å være mest mulig lik hverandre er en annen norsk verdi som står sterkt. Khan oppfordret til vern om ytringsfriheten, men å latterliggjøre de svakeste i samfunnet er å misbruke ytringsfriheten mente hun.

Hallgrim Berg bekreftet at han er redd for at muslimene skal ta over Norge. En i salen stilte et betimelig spørsmål, om ikke oljepengene hadde forandret Norge? Dette kom det egentlig ikke noe svar på. Matlary snakket om Gros utsagn; typisk norsk å være god. Matlary tror det er farlig å forveksle gavepakken fra Nordsjøen med kvalitet. Nøysomhet er en dyd! Khan og Berg var samstemte i sin beskrivelse av tidligere generasjoners forhold til verdier. Foreldre generasjonen vet verdien av det de har i dag. Mange i den yngre generasjon vet ikke verdien, de har fått rikdommen servert på fat.

Khan kjente seg ikke igjen i fiendebildet mot islam. Islam er mye mer moderne enn det er gitt uttrykk for. Hvordan har norske muslimer hittil truet Norge spør Khan? Vi lager et problem som ikke eksisterer. Lars Gule mener pluralisme er en verdi, og en av de viktigste for fremtiden. Selvkritikken er også en utmerket verdi.

En som fulgte nettdebatten savnet en tilnærming: Ekteskap på tvers av tro og kultur bidrar ofte til å forene de beste verdier i hver kultur eller religion. Da blir det å være medmenneske viktigere enn hvor vi kommer fra. Shahzad Rana som fulgte debatten fra Washington mener at om vi skal klare å finne noen fornuftige svar på denne debatten så bør vi skille temaene mellom: Tro, Kultur og Individ. Tro skal kunne krenkes. Kultur skal vi også kunne rive i fra andre. Individet skal vi være forsikte med å «rive i filler». Shakil Rehman mente at muslimer må ta avstand fra diskriminerende holdninger i islam. Mahmona Khan fikk ros for å ha tatt avstand fra Islamsk Råd i homofili debatten, det burde vi hørt for ti år siden.

Tre norske verdier ble fremhevet; tillit, ærlighet og nøysomhet. Khan fokuserte på likestilling og bekjempelse mot diskriminering. Individets frihet er viktig.

Som tilhører med innvandringsbakgrunn har jeg mine tanker om verdier. Som muslimsk ungpike vokste jeg opp med en norsk tilværelse ute, og relativ pakistansk tilværelse hjemme. Verdier som utkrystalliserte seg som norske for meg var; likhet, valgfrihet og åpenhet. Pakistanske verdier var; sjenerøsitet og inkludering av storfamilie og venner.

Når det gjelder forholdet til naturen, er ikke det typisk norsk, men måten det gir seg uttrykk på er særegen for flere kulturer. Den norske måten å forholde seg til naturen på, er i ensom stillhet, og dette fremdyrkes som et ideal, en viktig verdi. På pakistansk er man også opptatt av uteliv og natur, men i det sosiale felleskap. Man lager mat og samles ute i naturen; på piknik, ved sjøen. Noen har til og med kjøpt seg hytter hvor de inviterer flere familier av gangen, for en avslappende helg sammen. Begge måter å forholde seg til naturen på, er positive opplevelser for sjel og sinn.

Oppveksten med to ulike sett med verdier å forholde seg til, ble min flerkulturelle reise, hvor verdiene gradvis og sakte flettet seg i hverandre. Jeg ble som voksen ikke splittet mellom to kulturer, to verdinormer, men fant min bredkulturelle plattform hvor det gav mening å være en muslimsk, pakistansk, Oslo jente. Den verdiballasten som jeg bærer på, rommer alt fra menneskerettigheter, barns- og kvinners rettigheter, ytringsfrihet, nøysomhet, valgfrihet, åpenhet og inkludering. Og det er godt å føle at; om det er typisk norsk å være god, så er det typisk pakistansk å være sjenerøs.

Hva gjelder trusselen fra norske muslimer, blir Islamsk råd og homofilisynet deres stadig hentet frem. De eldste muslimene er takknemlige for at de fikk komme til Norge på 70-tallet. De færreste har tenkt noe særlig på homofili, inntil nordmenn ber dem ha en mening om det. Jeg tviler på at de bruker tid på å diskutere homofili på sin fritid, de er mer opptatt av politikk i hjemlandet, enn slike debatter som pågår i offentligheten her. Det som er mer interessant er etterkommernes meninger, de som er vokst opp her. Og selvsagt menighetenes syn. Men ikke tillegg de eldste innvandrere så negative meninger, for de får ikke så lett forsvart seg.

Det er verd å merke seg innvandreres markering av lojalitet til Norge ved deres deltagelse i 17.mai feiringen hvert år. I alle år har de gledet seg over dagen, pyntet seg i sine respektive nasjonaldrakter, og svaiet med det norske flagget. Det var ikke før de senere år at noen forsøkte å spille politisk mynt med denne markeringen. Men innvandrerne lot seg ikke lure til å velge side, de fortsetter å glede over dagen, og feire den slik de føler naturlig.

Verdier som utfordres i dagens bredkulturelle samfunn er menneskeverd, likestilling og ytringsfrihet. Det er vanskelig å få en felles forståelse av rammene for valgfriheten og åpenheten. Men det er der debattene må fortsette. Og mine barn ser flere muligheter enn jeg gjorde som ung, for de har lært å forholde seg til islam og kristendom og andre livssyn. De forstår at alle positive og negative egenskaper de har, like godt kan knyttes til den pakistanske som til den norske bakgrunnen deres. Det avhenger kun av øynene som ser. Så det er håp for fremtiden. Som en veldig ung pike sa i debatten i dag; man kan vel være norsk selv om man ikke liker å gå på ski? Helt riktig!