Med min oppvekst i et sosialliberalt land, har jeg med glede omfavnet min stilling som likestilt kvinne.

Da jeg var liten pike, var det å være muslim i Norge nesten ensbetydende med å være pakistansk. De fleste muslimene kom fra det område i Gujrat som meg, og veldig mange var slektninger av meg. I dag er det et mye større mangfold blant norske muslimer. Du finner muslimer med bakgrunn blant annet fra Iran, Irak, Somalia, Afghanistan, Bosnia og Kosovo. Det som slår meg er hvor ulike alle folkeslagene er, tross samme religion. Nordmenn visste lite om kulturen og religionen til pakistanerne som kom på 70-tallet. Under lek i barnehagen, på skolen og i nabolaget vokste det raskt frem nye vennskap, og samtalene begynte med at vi snakket pakistansk til våre nye venner, som svarte oss på norsk. Vi kunne ikke annet enn å bli gode i norsk, for læremesterne var mange, og de var innfødte.

Med oss hadde vi en rik pakistansk kultur – med tradisjon for muntlig overlevering av kulturell arv, historie og religion fra foreldre til barn. Sannsynligvis fordi mange ikke kunne skrive og lese. Min barndomsbønn, tro og tradisjoner er også overført til meg gjennom utallige historier og fortellinger. Tilfeldighetene ville det slik at et Jehovas vitne banket på vår dør en dag sent på 70-tallet. En samtale ble til flere. Den kristne ble ønsket velkommen inn i vårt hjem, han med sin bibel mens min far satt med sin Koran på urdu. Slik fikk to menn av to verdener diskutert sine religioner, og min far fikk en innsikt i den kristne kulturarv. Hos kristne fant far mange felles verdier og normer, og et måtehold han kunne forstå seg på. Vi barna ble oppdratt til å respektere jøder og kristne, en respekt som vokste frem i møte mellom oss og menneskene rundt oss.

Vi jentene brukte lang tid på forberedelsene til Eid, som første gang feires på slutten av fastemåneden – Ramadan, og andre gang circa 70 dager etter Ramadan. Mor lærte oss å sy pakistanske klær, og i butikkene på Grønland fant vi de lekreste stoffene i alle regnbuens farger til våre shalwar kameezer (bukse og skjorte). Vi kjøpte glitrende girlandere som vi håndsydde i kantene på våre dubhattaer (tynne store sjal), og paljetter ble brodert på stoffene i livlige design. Som regel var det fire-fem familier som samlet seg og feiret i sammen. Mennene og guttene dro til moskeen for namaz (bønn), mens damene var hjemme med oss jenter og forberedte maten til kvelden. Da det var tid for gaver, kom min far rundt med en femtilapp til hvert av barna. Almissene var gitt på forhånd. Klærne, maten og gavene minnet oss barna på at vi var litt annerledes, vi hadde en annen religion. Mine foreldre lærte meg at det forventes av muslimer at vi tilpasser oss omgivelsene. Vi mistet likevel ikke følelsen av å være pakistanske, for hjemme hos foreldrene mine ble det alltid snakket pakistansk, alltid laget pakistansk mat, og vi gikk ofte i pakistanske klær. Å være muslim forble en av mange viktige fasetter i vår identitet.

Når jeg i dag ser nye landsmenn som ikke klarer å se noe positivt i den norske kulturen, blir jeg lei meg på vegne at mine norske venner, mitt nye hjemland. På 70- 80-tallet klarte vi pakistanere å leve i Norge med vår religion uten store problemer. Da levde vi ut vår kultur og religion i hjemmet og i samlinger med felles pakistanske bekjente. I dag kan jeg oppleve at det å være liberal muslimsk kvinne kritiseres i møte med unge muslimer. Med nye generasjoner er det kommet en muslimsk konservativ renessanse. Det snakkes mye om konfliktene i møte mellom islam og Vesten, lite om felles utspring. Det snakkes mye i hatefulle vendinger, lite i nysgjerrighetens navn. I et samfunnsperspektiv er det paradoksalt at muslimene som kom på 70-tallet, med sin begrensede skolegang, hadde mer dannelse i møte med en ny kultur og religion enn enkelte unge muslimer har i dag. 

I historiens løp har vi muslimer flettet islam med lokale tradisjoner. Når noen av oss nå har slått rot i et nytt hjemland, er det på tide å finne nye måter å tilpasse vår religion og vår livsstil med det moderne norske samfunnet vi lever i. Mange har allerede funnet denne balansen, mens andre strever. Fremtidens vinnere er ikke de som ser bakover, men de som har evne til å se fremover og omstille seg.

ARRANGØR: LIM (Likestilling, Integrering og Mangfold).

ORDSTYRER: DAG HERBJØRNSRUD (Redaktør i magasinet Ny Tid).

Nettverket LIM ønsker å fremme toleranse og liberale verdier. Gjennom å fremme likestilling, integrering og mangfold, ønsker vi å ivareta et fredelig og inkluderende samfunn der alle individer har rett til å leve i frihet og verdighet.

Vi har invitert Imam Daayiee Abdullah til dette møtet fordi vi mener det er viktig å få frem mangfoldet som finnes blant muslimer, og fordi vi tror imamen kan inspirere til viktige diskusjoner om liberaliseringen av islamsk tenkning og praksis.

Etter hans presentasjon, vil redaktør Dag Herbjørnsrud styre diskusjonen og åpne for spørsmål og kommentarer fra publikum i salen.

Velkommen!

Meld deg på: lim.nettverket@gmail.com eller på Facebook

Mangeårig pastor i pinsemenigheten Filadelfia Oslo og pinseleder i Norge,

Morgan Johre Kornmo sovnet stille inn igår kveld, 84 år gammel.

http://www.k-s.no/artikkelside/article/16397

Om 10-20 år kan vi befinne oss i en situasjon hvor muslimske kvinner saksøker staten/ samfunnet for tapt barndom, tapt utdanning og tapt helse fordi ingen sa ifra om deres tapte rettigheter den gang de fra tidlig alder ble påtvunget et heldekkende plagg. Et plagg som hindret full deltagelse i lek, undervisning, utforskning av egen identitet, som skilte dem fra guttene og sa klart fra hvem de var og hvem de ikke var på en langt alvorligere måte enn rosa og lyseblått. Et plagg som også skilte dem fra deres norske venners frihet til å leke med roller, utforske tanker og utvikle seg til frie individer med full tros- og tankefrihet. Vi har sett det med barnevernsbarna og misjonærbarna, og dessverre kan historien gjenta seg for muslimske norske jenter.

Det er ikke snakk om å forby voksne kvinner å bære hijab. Det er snakk om å beskytte muslimske barns rettigheter til lek, læring og helse mens de er på skolen. Nettverket LIM mener spørsmålet om politisk religiøse hodeplagg ikke bare bør tas opp på den enkelte skole, men må tas opp av myndigheter sentralt for å sikre at barns rettigheter blir tolket og ivaretatt likt i Norge. Vi skal ikke forvente at barn skal ha styrke og mot til å stå frem mot tvang fra sine foreldre eller sin gruppe. Det ansvaret må vi voksne ta.

Vi har sett en fordømmelse av forbud mot hijab på skolen, fra flere hold. Norske politikere og muslimske talspersoner veier hensynet til å beskytte muslimske jenter mot hijab- tvang opp mot hensynet til foreldrenes ønske om å oppdra sine barn som de vil. Men hvem taler barnas sak her? Det er ingen tvil om at vi skal forsvare religionsfriheten og kvinners rett til å velge selv. Barnehijab er imidlertid ikke påbudt i islam, så religionsargumentet faller raskt. Det som i stor grad er fraværende i debatten, er hensynet til muslimske piker som risikerer å bli frarøvet sine rettigheter til å vokse opp som frie individer i den frie rettsstaten Norge.

Identitet
Barnekonvensjonen stadfester barns rett til å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, og bruke sitt eget språk (art.30). Staten har et ansvar for å beskytte barnet mot utnytting som på noen måte kan være til skade for barnets ve og vel (art 36). Etter vår mening er det ingen motsigelse i Barnekonvensjonen mtp barns rett til religionsfrihet, kulturell frihet, foreldrenes ansvar til å opplyse barn om deres rettigheter og statens ansvar for å påse at barnets beste blir ivaretatt. Barnehijab er en praksis som foreldre tyr til for å hindre at jenter blir ”for norske og frigjorte”. Denne praksisen kan ikke engang forsvares med henvisning til religionsfriheten ettersom barnehijab ikke har noe grunnlag i islamsk lære. Man må derfor spørre seg; hvem er ”retten til” å bruke barnehijab en rettighet for? Barna eller foreldrene deres? Heller ikke ”kultur” kan brukes som argument for barnehijab. Inntil de siste årene har det vært helt uvanlig å la barn bruke hijab i muslimske land. Frammarsj av politisk islam har gjort hijab til et politisk symbol som nå også påtvinges barn.

Barns rett vs foreldres rett
Ifølge menneskerettighetene har alle mennesker rett til liv, frihet og personlig sikkerhet, samt rett til tanke-, samvittighet- og religionsfrihet. I FNs konvensjon om barns rettigheter sies det ingenting om religiøse og politiske symboler, men artikkel 14 stadfester barns rett til tanke , samvittighets- og religionsfrihet. Foreldre har ikke frihet til å velge for barnet, men rett og plikt til å opplyse barnet om dets rettigheter i spørsmål som har med tankefrihet, samvittighet og religion å gjøre. Foreldre har ansvar for barnets oppdragelse og utvikling, og det presiseres at barnets beste skal for foreldrene komme i første rekke (art.18). Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det, og dets meninger skal tillegges vekt (art.12). Barnekonvensjonen støtter altså ikke det eierforhold menn fra patriarkalske samfunn føler i forhold til kone og barn, og da særlig jenter, og heller ikke at foreldre uten tanke om barnets beste kan bestemme for barnet.

Utdanning/ skole
Utdanning skal ta sikte på å utvikle barnets personlighet, talenter og evner så langt det er mulig (art.29). Det skal gis rom for å utvikle respekt for foreldre, egen kultur, språk og verdier, og for de nasjonale verdier i det land der barnet bor. Samtidig skal barnet forberedes til et liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag. Fra et barneperspektiv kan hijab i barnehagen og skolen være til hinder for god undervisning, virke stigmatiserende og skape skiller mellom jenter med hijab og dem uten, ”de rene og de urene”. Ved manglende kontakt mellom barn av ulik etnisk og religiøs bakgrunn, og på tvers av kjønn, hemmes også integreringen av jenter i vårt moderne samfunn. Hijab gir også utfordringer idet muslimske jenter kan gå glipp av obligatorisk undervisning som for eksempel å lære å svømme. Her er hijaben til hinder for at skolen skal få oppfylt sine forpliktelser overfor disse jentene.
Det er problematisk når foreldre utøver press på sine barn til å dekke seg med slør eller hijab i den hensikt å kunne kontrollere deres adferd og utvikling. Med denne praksisen fratas muslimske jentebarn deres rett til samme muligheter for læring og inkludering som andre barn, spesielt i skolesammenheng. Vi i Nettverket LIM kan vanskelig se at et forbud mot hijab truer barns egenutvikling, respekt for egen identitet og kultur, og en frihetsverdi som likestilling. Snarere tvert imot, et forbud vil gi større rom for barns utvikling på alle plan, og barn vil bli tryggere på at deres rettigheter som frie individer blir ivaretatt.

Helse
Det er grunn til å minne om barnekonvensjonenes art. 24. 3. som sier at staten skal treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse. Tildekking av nærmest all hud kan føre til vitamin D- mangel med risiko for rakitt (skjelettsykdom) hos barn og osteomalasi hos voksne. I American Journal of Clinical Nutrition juni 2007 skriver forskere om høy forekomst av Vit. D-mangel blant arabiske og østindiske kvinner som lever i De forente arabiske emirater. Sollys er menneskets viktigste kilde for vitamin D, i tillegg til kost som fet fisk og tran. Jo mørkere hud, dess mer soleksponering har man behov for, for å oppnå dagsbehovet for vit.D. Med vår korte solsesong er det viktig å tenke helsemessige langtidsvirkninger av tidlig tildekking av jenter. Noen vil hevde at dette kan forebygges ved høyere inntak av vit.-D gjennom kosten. Til det er det bare å si at man får bedre effekt ved lavere dose av fundamentalisme.

Seksualisering
Hijab begrunnes i islam med at kvinner skal unngå å vekke seksuelt begjær hos mannen. Barnehijab er derfor en misforstått måte for foreldre å kontrollere jenter på, for paradoksalt nok blir hijab en form for seksualisering av jenter. Når samfunnet aksepterer at småjenter skal bli betraktet som seksuelle objekter, er det et signal om at man kvier seg for å ta grep som man ville gjort dersom det var etniske norske barn det gjaldt. . Seksualisering av jenter på skolen bør ikke aksepteres, enten det er i form av tildekking med hijab eller moteindustriens sexifisering. Et plagg på mindreårige jenter som hindrer deres livsutfoldelse og som har til hensikt å unngå å vekke seksuelt begjær hos menn, kan ikke aksepteres i norsk grunnskole.

Diskriminering
Foreldre skal bidra til å gjøre skolehverdagen best mulig for sine barn mtp læring og utvikling, samtidig er det skolens ansvar å sikre at alle barn får samme muligheter. Når noe så ukontroversielt som hip-hop-lue kan forbys i klasserom av hygieniske årsaker eller med henvisning til folkeskikk, må skolen kunne forby barnehijab av hygieniske, helsemessige og utviklingsmessige årsaker. Her er det allerede en inkonsekvens ved at skolen tillater seg å blande seg inn i etnisk norske barns klesdrakt, men ikke muslimske barns. Diskriminering ville man sagt om det var motsatt.

At selve initiativet til å diskutere barnehijab blir karakterisert som ”hets”, ”mobbing” og til og med ”forfølgelse” av muslimer er ganske symptomatisk for enkelte aktører i samfunnsdebatten hver gang det fokuseres på illiberale tradisjoner i enkelte muslimske miljøer. Denne tilnærmingen gjør arbeidet vanskeligere for liberale muslimer og solidariske støttespillere som ønsker å motarbeide kvinne- og barneundertrykkende kulturelle praksiser i muslimske miljøer. Debatten dreier seg om barns rett til å være barn sammen med andre barn uten å hindres av sitt kjønn eller sine foreldres tro.

Politikernes ansvar
Å forby noe er ikke lett i et liberalt samfunn. Dagfinn Høybråtens kamp for å forby røyking i ”offentlig rom” møtte stor motstand, men røykingens skadelige effekt på mennesker legitimerte inngrepet fra statens side. Det er historieløst og misforstått toleranse for annen kultur når politikere ikke tør å si nei til barnehijab. Det er ikke religion vi kjemper mot, men en illiberal praksis som frarøver muslimske barns rett til lik mulighet for utvikling som frie individer som andre barn. Vi kjemper altså for beskyttelse av barna mot kamuflering, indoktrinering og tvang, med henvisning til barnekonvensjonens art. 24.3.

Barneombudet uttrykte nylig bekymring for barn i isolerte trossamfunn i Norge som ikke får delta i deler av ordinær undervisning i skolen på grunn av religiøse oppfatninger. Vi støtter Barneombudet i at debatten bør dreie seg om i hvor stor grad foreldre kan utøve tvang overfor sine barn med religiøst begrunnede forbud, påbud og aktiviteter. Det er derfor på sin plass med en gjennomgang av de fritak som gis fra grunnskoleundervisning basert på foreldrene religiøse oppfatninger. Likeledes støtter vi Barneombudet ønske om en bred debatt om den religiøse opplæringen i Norge og statens mulighet til å kontrollere at denne foregår i tråd med FNs barnekonvensjon og norsk lov.

Nettverket LIM vil derfor utfordre Barneombudet, alle politiske partier og de ulike muslimske menighetene til å ta barnehijab-problematikken opp til grundig vurdering.

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/607816

Det vil bli korte appeller ved:
Tina Shagufta Kornmo, nettverket LIM
Trine Skei Grande, leder i Venstre
Mahmood Amiry-Moghaddam, menneskerettighetsforkjemper
John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge
Lars Gule, Høgskolen i Oslo
Kari Helene Partapuoli, leder i Antirasistisk Senter

Foranledning for denne markeringen er økseangrepet på tegneren Kurt Westergaard i Danmark første nyttårsdag. Denne handlingen representer et angrep på en frihetsverdi som er viktig for alle mennesker i verden, nemlig ytringsfriheten.

Det er ulike oppfatninger om hvorvidt det er fornuftig eller etisk forsvarlig å publisere karikaturer som krenker enkeltes religiøse følelser. I et åpent samfunn er det viktig å diskutere slike spørsmål, men det vi alle må være enige om, er at ingen brukere av ytringsfriheten må utsettes for trusler eller voldelige angrep.

Muslimer har en like stor interesse av å forsvare ytringsfriheten som alle andre. Det er også viktig å si stopp til ekstremister som gjennom sine avskyelige handlinger i islams navn setter både islam og muslimer i et dårlig lys.

Nettverket LIM, som består av engasjerte personer med ulik etnisk samfunn, deriblant muslimer, har som formål å fremme demokratiske frihetsverdier i samfunnet og forebygge rasisme og andre hatideologier.

LIM har invitert Islamsk Råd til å være med på markeringen, men har fått et negativt svar. Dette mener vi er skuffende, men vi håper likevel at mange vil slutte seg til vår markering på lørdag der vi ønsker å si klart og tydelig: RESPEKTER YTRINGSFRIHETEN. NEI TIL VOLD OG TRUSLER!

Vennligst spre denne invitasjonen videre til dine venner og bekjente…

Gå til Facebook-gruppa til nettverket for Likestilling. Integrering. Mangfold.

Min religiøse overbevisning blir ikke mindre av karikaturtegninger, og kritiske tanker, tegninger, og angrep på min religion må imøtegåes med ord og ikke voldshandlinger.

Når voldshandlinger utøves i Islams navn, vil jeg på det kraftigste fordømme det fordi volden ikke representerer den Islam jeg har lært og praktiserer. Når min religion blir diskreditert av ekstremister gir det seg utslag i negative holdninger blant ikke-muslimer. Lar jeg være å fortelle storsamfunnet at dette ikke er i min religions navn, kan min unnfallenhet på sikt føre til begrensninger i religionsfriheten, slik vi har sett med minaret nekt i Sveits.

Se link.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3450695.ece

Nå tennes tusen julelys mens klimatoppmøte og fredsprisutdeling står for dør. Vi haster og løper for å rekke alt, og midt i den travle desember måneden sender jeg en hilsen til deg. Du som er på pluss siden, har overskudd og litt tid til andre.

Vi snakker ofte om integrering og lurer på hva vi kan gjøre for å bidra. En liten oppmerksomhet i form av et kort, en liten blomst eller noen julekaker kan bryte isen mellom naboer, kolleger eller skolevenner. Har du anledning, vil en kaffe invitasjon glede den som ikke vet noe om norske juletradisjoner. Og har du plass, så inviter noen som aldri har feiret norsk jul, på selveste julaften. Det blir garantert en minnerik opplevelse.

Og hvorfor sender jeg disse juleønskene til deg? Jo, fordi det er nordmenn som kan lære oss innvandrere hva som er norsk kultur og norske verdier. Det er mange blant oss som ikke vet om den varmen som brer seg over de mange norske hjem når julen er her. I møte og kontakt med dere skjer integreringen, ikke i institusjonene eller på konferanser.

Ønsker derfor deg og de rundt deg, en gledelig og inkluderende jul!